mandag, november 12, 2007

Gjetergutten

Han kommer tuslende etter dyreflokken som faren eier. Han er 11 år og har fått ansvaret for å gjete familiens dyr. Med seg har han en taske med vann, litt frukt og annen mat. Han kommer til å oppholde seg ute med dyrene det aller meste av dagen.

Rundt halsen bærer han amuletten som skal beskytte ham mot farer som møter ham på veien. Men han har også en liten, enkel radio i den ene hånden. Batteriene begynner å synge på siste verset, men han regner med at de vil holde også denne dagen.

Han setter seg ned på en gresstue og finner fram maten sin, mens dyrene forsyner seg av sin. Han drar fram radioen og tuner seg inn på den frekvensen han har gledet seg til å høre på. Han har allerede lyttet til denne kanalen i noen uker. Det er noe av det han hører her som har vekket nysgjerrigheten. De snakker på hans språk, på mahou. Men de snakker ikke om Allah. De snakker heller ikke om hvordan en skal beskytte seg mot de onde åndene, om lykkeamuletter, trollmenn og alt det han så ofte hører om ellers. De snakker om Jesus. At han er Guds Sønn og at han er sterkere enn alle de onde åndskreftene som han frykter så sterkt. De snakker om at Jesus bryr seg om ham, og gjerne vil fri ham i fra denne frykten. De snakker om hvordan menneskene kan finne veien til Gud, til Paradis.

Nå gleder han seg til å høre mer om dette. Kanskje finnes det en Gud som vil ham vel. Og kanskje er Jesus Guds Sønn slik disse på radioen sier at Bibelen forteller…

Historien om gjetergutten er ingen sann historie – i alle fall ikke enda. Og kanskje er ikke alle de ytre forholdene beskrevet her helt korrekte. Det vet jeg ikke, for jeg har ikke vært i mahouland i Elfenbenskysten enda.

Men det er denne unge gutten jeg ser for meg når jeg tenker på radioprogrammene vi skal jobbe med i Afrika. Tenk hvis vi kunne få fortalt ham hvor høyt Gud elsker ham. Tenk hvis han kunne få vite og forstå at Gud lot sin egen sønn dø for at han skal kunne bli frelst. Tenk hvis han kunne komme til tro og bli grunnfestet i troen. Tenk hvis radioen kunne bli hans menighet. I alle fall fram til han kan tørre å oppsøke en kirke.

Dette er min drøm og min visjon når vi nå flytter til Afrika. Jeg gleder meg til å se om den en dag går i oppfyllelse.

Jostein

1 kommentar:

Cathrine Pedersen sa...

Nydelig!

Vakker visjon for misjonsarbeidet de skal til med. Masse lykke til og Guds velsignelse over alle ting!