Noen siste glimt fra livet i Bamako

Det er siste kvelden i Sébénikoro, Bamako og Mali.


Flyet letter fra Bamako Lufthavn, Senou kl 10.40 lokal tid tirsdag. Det aller meste er pakket klart, og vi tar oss tid også her på bloggen til å reflektere litt over de siste ukene. Det gjør vi gjennom å dele med dere noen bilder fra hverdagslivet vårt:

Bursdagsjenta

Nok en dag med mamma og pappa på kontoret

Nytt land- nytt språk. Elisabeth har tjuvstartet på mahou

Skal vi danse? Simone sammen med nabobarna

Velkommen- endelig, Habostad

Det regner og det regner

Elva er fin å leke i

Ungdomsdisko - rett utenfor huset

Vann vann vann

Hverdagstrafikk

Simone hjelper mamma med oppvasken

Vi blogges fra Abidjan!!!

Et lite stykke Norge - også i Mali

Når en er i utlandet hender det at små og ubetydelige opplevelser blir ekstra morsomme. Som det jeg opplevde på en restaurant her i Bamako i dag:

Inn kom en stor og kraftig afrikansk mann med en blå t-skjorte som lyste opp med en tekst som mange tusen fotballtilhengere i Oslo skulle kjenne godt til:

”Vålerenga mot rasisme”

Kan det være en bivirkning av deltakelse i Norway Cup? Her bør fotballklubben Start komme på banen…

Jostein

Vakt og venn

Tenkte jeg hadde lyst til å fortelle om "Arnfinn", vakten vår (Arnfinn er selvsagt det norske navnet vi har gitt ham).

Han var den første jeg følte jeg ble litt kjent med etter at vi kom til Mali. Han fortalte villig vekk om malisk historie, kultur, om Elfenbenskysten der han hadde bodd i åtte år og måtte flykte fra på grunn av krigen. Han var ivrig på å skulle lære meg bambara, og han var mer enn villig til å bidra med små og store hjelpeoppdrag for oss. Han «bodde» i et rom i uthuset her hos oss, dvs. han sov der hele dagen i og med at han jobbet om natten.

Derfor ble det en sorg for meg da vi fra nyttår av skulle skifte vakt, fordi vi skulle prøve ut en ordning med vaktselskap. Det betydde at "Arnfinn" sluttet hos oss.

Men etter seks måneders prøvetid med vaktselskap valgte vi å ikke fornye den kontrakten. Det åpnet for at "Arnfinn" igjen kunne installere seg på rommet her, og ting var tilbake til det gamle.

Vakten har hengt klærne sine til tørk etter nok en regnfull natt

Men nå blir det på nytt endring i og med at det er vi som flytter denne gangen. Og det gjør inntrykk når "Arnfinn" gir så sterkt uttrykk for at han er oppriktig lei seg for at vi skal flytte. Ja faktisk så har han tatt til tårene flere ganger de siste par ukene.

«Det er en del av personligheten min,» sa han her en kveld. «Jeg liker ikke avskjeder, og det å ta farvel med folk som en er blitt glad i.»

"Arnfinn" er rundt 30 år og en typisk ungkar. Men de siste månedene har han vært midt i prosessen med å få tillatelse til å gifte seg med jenta han har sett seg ut. Det foregår på typisk afrikansk vis, med brudepris og gaver til jentas foreldre. Og forhandlinger om pris. Han har fortalt åpent om prosessen og hvordan dette har vært vanskelig for ham.

Jeg må innrømme at slike relasjoner gjør det vanskelig å forlate Mali nå. Så er det litt godt å merke at en har fått bety noe for noen, selv om jeg føler at jeg disse månedene ikke har gitt veldig mye av meg selv, nettopp fordi jeg visste at dette var et midlertidig stoppested.

Men det er godt å ha venner en kan treffe her når vi er her i ny og ne.

"Arnfinn" er ingen bevisst muslim, men heller ikke en kristen – og har du plass kan du gjerne ta ham med i bønnene. Jeg vet at han er interessert i mye av det kristendommen står for.

Jostein

Insh Allah

Insh Allah (Om Allah vil) er et svært vanlig islamsk uttrykk, også her i Mali. Men nå om dagen hører vi den oftere enn vanlig. Og de som vi ikke tidligere har hørt si dette gjør det nå.

Rundt oss ser vi flere enn vanlig i hvite kjortler. Blant to unge gutter som var innom oss i kveld. Og alle snakker om at de skal i moskeen for å be om kvelden. De fleste faster, og dermed går gjerne arbeidet litt seinere enn vanlig.

Med andre ord, det er Ramadan, den viktigste måneden for muslimene – fastemåneden. Og dette går ikke upåaktet hen i et muslimsk land.

De lokale TV-kanalene sender hver kveld overføringer fra de store bønnesamlingene som skjer i Mekka, der tusener av muslimer sammen bøyer seg i bønn. Og på TV-kanalen står det følgende: «Dersom du vil få tilsendt bønner på mobiltelefonen din kan du sende kode .... til nummer ....»

Vanligvis er nabobutikken åpen hele kvelden, men ikke nå. «Alle butikkene er stengt, for folk er i moskeen for å be», er forklaringen.

Vær gjerne med og be om at Gud virkelig skal vise seg for muslimer her i Sébénikoro denne fastemåneden. Vi vet at mange muslimer opplever "kristne drømmer" (dvs. om Jesus, korset o.l) nettopp under fastemåneden.

Jostein

Sebenikoro snart tilbakelagt...

Berre ei drøy veke igjen no, så er kapitlet Sebenikoro historie i vårt liv. Men eitt lite år i Mali har sett sine spor. Det er godt å endeleg skulle få reise til bestemmelsesstaden. Tida mi i Sebenikoro har nok vore preg av midlertidighet. Kanskje for mykje til tider. Det har vore eit utfordrande år på mange måtar – kome som nybakt mamma til ein heilt framand kultur og til ein bydel som ein ikkje visste noko særleg om. Det har vore nokre tårer og høge skuldre.

Men no, når eg går tur i nabolaget ser eg at, jammen, dette er noko kjent no. Mannen i butikken som helsar stort når eg kjøper ingrediensar til pannekaker. Ikkje få gonger går vi derifrå med eit drops i handa til Simone – (som havnar i magen til mamma og pappa). Smilet og gledesropa på morgonen når Simone høyrer den velkjende lyden av at hushjelpa låser seg inn. Borna i nabohuset som vil leike med Simone, besøk av nabojenta som så gjerne vil høyre om Jesus. Det varmar når ho, ved første møte med Marie (Aukan, som skal flytte inn i huset når vi drar) spør: Er det du som skal lære meg om Bibelen no? Det har blitt sått noko, sjølv om eg kjenner det lite. Og klumpen kjem i halsen når same jenta bankar på døra og kjem med gåve til Simone – to dukker til ” ho som snart skal forlate meg”.

Det er noko kjent no å gå på marknaden. Ikkje skremmande og ikkje fullt så ”skittent” som for ti månader sidan. Og folk kjenner namnet mitt, og spør etter Awa Konaté (Simone sitt maliske namn) dersom ho ikkje er med.

No reiser vi til ein storby, til eit vakkert hus med stor hage. Eg må innrømme at eg gleder meg til den store hagen og alt det grøne. Men, kan det ikkje vere at eg kjem til å sakne smila til naboborna, tilstedeværinga til vakta og hushjelpa vår, butikkmannen? Eg trur det. Og Sebenikoro vil alltid være staden der eg vart vand til å vere mamma, der Simone kraup, reiste seg, sa mamma og gjekk for første gong.

Så skal eg få lov til å takke Jesus for desse månadane i Mali og Sebenikoro, både for det tunge og det kjekke. Og ber om at Guds rike må kome her, blant fattige, flotte Malinkéar.

Elisabeth

Nabojenta til høgre på biletet.