Noen siste glimt fra livet i Bamako

Det er siste kvelden i Sébénikoro, Bamako og Mali.


Flyet letter fra Bamako Lufthavn, Senou kl 10.40 lokal tid tirsdag. Det aller meste er pakket klart, og vi tar oss tid også her på bloggen til å reflektere litt over de siste ukene. Det gjør vi gjennom å dele med dere noen bilder fra hverdagslivet vårt:

Bursdagsjenta

Nok en dag med mamma og pappa på kontoret

Nytt land- nytt språk. Elisabeth har tjuvstartet på mahou

Skal vi danse? Simone sammen med nabobarna

Velkommen- endelig, Habostad

Det regner og det regner

Elva er fin å leke i

Ungdomsdisko - rett utenfor huset

Vann vann vann

Hverdagstrafikk

Simone hjelper mamma med oppvasken

Vi blogges fra Abidjan!!!

Et lite stykke Norge - også i Mali

Når en er i utlandet hender det at små og ubetydelige opplevelser blir ekstra morsomme. Som det jeg opplevde på en restaurant her i Bamako i dag:

Inn kom en stor og kraftig afrikansk mann med en blå t-skjorte som lyste opp med en tekst som mange tusen fotballtilhengere i Oslo skulle kjenne godt til:

”Vålerenga mot rasisme”

Kan det være en bivirkning av deltakelse i Norway Cup? Her bør fotballklubben Start komme på banen…

Jostein

Vakt og venn

Tenkte jeg hadde lyst til å fortelle om "Arnfinn", vakten vår (Arnfinn er selvsagt det norske navnet vi har gitt ham).

Han var den første jeg følte jeg ble litt kjent med etter at vi kom til Mali. Han fortalte villig vekk om malisk historie, kultur, om Elfenbenskysten der han hadde bodd i åtte år og måtte flykte fra på grunn av krigen. Han var ivrig på å skulle lære meg bambara, og han var mer enn villig til å bidra med små og store hjelpeoppdrag for oss. Han «bodde» i et rom i uthuset her hos oss, dvs. han sov der hele dagen i og med at han jobbet om natten.

Derfor ble det en sorg for meg da vi fra nyttår av skulle skifte vakt, fordi vi skulle prøve ut en ordning med vaktselskap. Det betydde at "Arnfinn" sluttet hos oss.

Men etter seks måneders prøvetid med vaktselskap valgte vi å ikke fornye den kontrakten. Det åpnet for at "Arnfinn" igjen kunne installere seg på rommet her, og ting var tilbake til det gamle.

Vakten har hengt klærne sine til tørk etter nok en regnfull natt

Men nå blir det på nytt endring i og med at det er vi som flytter denne gangen. Og det gjør inntrykk når "Arnfinn" gir så sterkt uttrykk for at han er oppriktig lei seg for at vi skal flytte. Ja faktisk så har han tatt til tårene flere ganger de siste par ukene.

«Det er en del av personligheten min,» sa han her en kveld. «Jeg liker ikke avskjeder, og det å ta farvel med folk som en er blitt glad i.»

"Arnfinn" er rundt 30 år og en typisk ungkar. Men de siste månedene har han vært midt i prosessen med å få tillatelse til å gifte seg med jenta han har sett seg ut. Det foregår på typisk afrikansk vis, med brudepris og gaver til jentas foreldre. Og forhandlinger om pris. Han har fortalt åpent om prosessen og hvordan dette har vært vanskelig for ham.

Jeg må innrømme at slike relasjoner gjør det vanskelig å forlate Mali nå. Så er det litt godt å merke at en har fått bety noe for noen, selv om jeg føler at jeg disse månedene ikke har gitt veldig mye av meg selv, nettopp fordi jeg visste at dette var et midlertidig stoppested.

Men det er godt å ha venner en kan treffe her når vi er her i ny og ne.

"Arnfinn" er ingen bevisst muslim, men heller ikke en kristen – og har du plass kan du gjerne ta ham med i bønnene. Jeg vet at han er interessert i mye av det kristendommen står for.

Jostein

Insh Allah

Insh Allah (Om Allah vil) er et svært vanlig islamsk uttrykk, også her i Mali. Men nå om dagen hører vi den oftere enn vanlig. Og de som vi ikke tidligere har hørt si dette gjør det nå.

Rundt oss ser vi flere enn vanlig i hvite kjortler. Blant to unge gutter som var innom oss i kveld. Og alle snakker om at de skal i moskeen for å be om kvelden. De fleste faster, og dermed går gjerne arbeidet litt seinere enn vanlig.

Med andre ord, det er Ramadan, den viktigste måneden for muslimene – fastemåneden. Og dette går ikke upåaktet hen i et muslimsk land.

De lokale TV-kanalene sender hver kveld overføringer fra de store bønnesamlingene som skjer i Mekka, der tusener av muslimer sammen bøyer seg i bønn. Og på TV-kanalen står det følgende: «Dersom du vil få tilsendt bønner på mobiltelefonen din kan du sende kode .... til nummer ....»

Vanligvis er nabobutikken åpen hele kvelden, men ikke nå. «Alle butikkene er stengt, for folk er i moskeen for å be», er forklaringen.

Vær gjerne med og be om at Gud virkelig skal vise seg for muslimer her i Sébénikoro denne fastemåneden. Vi vet at mange muslimer opplever "kristne drømmer" (dvs. om Jesus, korset o.l) nettopp under fastemåneden.

Jostein

Sebenikoro snart tilbakelagt...

Berre ei drøy veke igjen no, så er kapitlet Sebenikoro historie i vårt liv. Men eitt lite år i Mali har sett sine spor. Det er godt å endeleg skulle få reise til bestemmelsesstaden. Tida mi i Sebenikoro har nok vore preg av midlertidighet. Kanskje for mykje til tider. Det har vore eit utfordrande år på mange måtar – kome som nybakt mamma til ein heilt framand kultur og til ein bydel som ein ikkje visste noko særleg om. Det har vore nokre tårer og høge skuldre.

Men no, når eg går tur i nabolaget ser eg at, jammen, dette er noko kjent no. Mannen i butikken som helsar stort når eg kjøper ingrediensar til pannekaker. Ikkje få gonger går vi derifrå med eit drops i handa til Simone – (som havnar i magen til mamma og pappa). Smilet og gledesropa på morgonen når Simone høyrer den velkjende lyden av at hushjelpa låser seg inn. Borna i nabohuset som vil leike med Simone, besøk av nabojenta som så gjerne vil høyre om Jesus. Det varmar når ho, ved første møte med Marie (Aukan, som skal flytte inn i huset når vi drar) spør: Er det du som skal lære meg om Bibelen no? Det har blitt sått noko, sjølv om eg kjenner det lite. Og klumpen kjem i halsen når same jenta bankar på døra og kjem med gåve til Simone – to dukker til ” ho som snart skal forlate meg”.

Det er noko kjent no å gå på marknaden. Ikkje skremmande og ikkje fullt så ”skittent” som for ti månader sidan. Og folk kjenner namnet mitt, og spør etter Awa Konaté (Simone sitt maliske namn) dersom ho ikkje er med.

No reiser vi til ein storby, til eit vakkert hus med stor hage. Eg må innrømme at eg gleder meg til den store hagen og alt det grøne. Men, kan det ikkje vere at eg kjem til å sakne smila til naboborna, tilstedeværinga til vakta og hushjelpa vår, butikkmannen? Eg trur det. Og Sebenikoro vil alltid være staden der eg vart vand til å vere mamma, der Simone kraup, reiste seg, sa mamma og gjekk for første gong.

Så skal eg få lov til å takke Jesus for desse månadane i Mali og Sebenikoro, både for det tunge og det kjekke. Og ber om at Guds rike må kome her, blant fattige, flotte Malinkéar.

Elisabeth

Nabojenta til høgre på biletet.

Noen refleksjoner

Når vi flytter til Abidjan den 15. september er det akkurat 10 måneder siden vi kom hit til Bamako første gang.

På mange måter føles det mye lengre. Vi har opplevd mye. Vi har hatt gode dager. Vi har hatt mindre gode dager. Vi har vært gjennom kultursjokk. Vi har kjent på glede ved å komme hjem til Sébénikoro etter uker borte. Vi har opplevd alle de ulike maliske årstidene: ”kuldetiden” fra november til januar da dynene faktisk ble funnet fram, den voldsomme varmetiden mars-mai da støvet ligger som et tynt lag overalt i huset og de sterke vindene drar med seg sand fra Sahara, og ikke minst perioden juli-september da regntiden forvandler Bamako helt totalt. Der det tidligere var store søppelhauger er det nå store grønne maisåkre. Der det var helt tørt og støvete renner det nå elver som på sitt sterkest kunne fungert som raftingelver. Den store elven Niger har vokst kolossalt.

Det har vært helt fantastisk å se hvordan naturen i randsonen av Sahara på så kort tid kan endre karakter totalt. Vårt lille papayatre har på to måneder vokst seg høyere enn muren rundt huset. De store åssidene rett nord for Sébénikoro er grønne og vakre, de som i hele vinter og vår bare var gråe.

”Se, jeg gjør alle ting nye”, står det i Bibelen. De siste månedenes endringer i naturen her i Bamako blir for meg et sterkt bilde på Guds evne til å forandre det som oppleves grått og litt trist, til noe grønt, vakkert og livgivende. Søppeldyngene har gitt liv til flotte maisåkre.

Her i Sébénikoro opplevde vi 5 måneder uten en eneste regndråpe. Da takker vi for regnet når det først kommer, selv om det har ført både til oversvømmelse på kontoret og at besøkende hit til Sébénikoro har satt seg fast i gjørma.

Men nå flytter vi altså fra dette. Til en helt annen tilværelse og et helt annet klima.

Det tørre Bamako-klimaet blir nå byttet ut med det alltid klamme og fuktige Abidjan-klimaet. Mali-tørken blir byttet ut med et alltid grønt og regnfullt Elfenbenskysten. Innlandet Mali blir byttet ut med kystlandet Elfenbenskysten. Den trygge byen Bamako der vi kan kjøre trygt på kveldstid blir byttet ut med ”metropolen” Abidjan der kriminalitet trolig er det største trusselen og der det er sterkt advart mot å ferdes utendørs etter mørkets frembrudd. Det fredelige Mali blir byttet ut med et Elfenbenskysten som de siste 6 årene har slitt med kupp, borgerkrig og politisk ustabilitet. Nærheten til naboene og nærmiljøet blir byttet ut med høye murer og elektrisk gjerde. Et godt norsk misjonærfellesskap her i Bamako blir byttet ut med en tilværelse der vi i minst ett år vil være de eneste norske misjonærene i Elfenbenskysten. Langdistansen til vår målgruppe mahouene blir byttet ut med nærhet til folket vi vil nå med evangeliet.

Det er mange ting som vil forandre seg når vi nå flytter sørover. Vi gleder oss veldig til endelig å komme dit vi skal være. Mange ting vil nok oppleves bedre. Mens andre ting vil bli savnet her fra Bamako. Men slik er vel (misjonær)-livet. Noe får man og noe mister man.

Sébénikoro vil vi alle fall alltid ha med oss videre i livet.

Måtte Guds rike få oppleve framgang både i Mali og i Elfenbenskysten.

Jostein


Her er endringene illustrert i noen bilder:

På flyttefot

Vi har regnet med det en stund, men først denne uka ble det formelt avgjort i Regionsstyremøtet for Vest-Afrikaregionen at vi sammen med radioteamet skal flytte til Abidjan i Elfenbenskysten i løpet av september.

Det føles godt at avgjørelsen endelig er tatt, og nå gleder vi oss veldig til å vende nesen enda lenger sørover. Flyttedato blir 15. september.

Denne flyttingen fører til at vi får vår femte ”permanente” adresse siden sommeren 2005. I tillegg har vi hatt kortere opphold både på Sørlandet og på Sunnmøre. Med andre så har vi hatt et skikkelig ”fanteliv” de siste tre årene.

Derfor føles det godt å endelig kunne slå seg til ro der vi er tenkt å være, og der misjonsarbeidet vårt er geografisk. Men paradokset i det hele er at vårt endelige mål er det området som er mest ustabilt politisk, og at vi derfor må være forberedt på at ting kan skje. Men avgjørelsen er tatt i nær dialog med den norske ambassaden i Elfenbenskysten, og vi føler oss trygge på det som er bestemt.

Vår flytting til Abidjan innebærer at misjonen nå reetablerer seg i Elfenbenskysten fire år etter misjonærene siste gangen måtte evakuere på grunn av krigen. Vi ber om og håper på at landet nå skal få oppleve stabilitet og fred, selv om det ennå ikke er gjennomført et demokratisk valg. Det skulle ha skjedd høsten 2005, men nå er valget berammet til 30. november i år.

En annen utfordring for oss i vår nye tilværelse er at vi blir de eneste norske misjonærene i Elfenbenskysten. Vær derfor gjerne med og be om at vi må få gode venner i det internasjonale misjonærfellesskapet i Abidjan

Dette...

...og dette...

...og dette blir nok kjærkomne gleder i ensomme stunder

Jenta vår har vorte eitt år!!

Kjempegodt med klubbe som eg fikk i gåve frå butikkmannen. Dette må eg smake igjen

Forrige onsdag vart jenta vår eitt år!

Ikkje så stor dag for Simone i og med at ho ikkje forstod så mykje av det som skjer, men ganske spesielt for oss store. Vårt første barns første bursdag! Dette året har gått utrulig fort, og Simone har gjennom det heile vore vår store solstråle, som vi takkar Gud for gong etter gong. Det at vi har Simone i våre liv er også eit tydelig vitnesbyrd om Jesu store kjærleik til oss!

Vi hadde ikkje noko feiring på dagen anna enn at vi hadde besøk av Levi, Gunhild og Torstein og at ho fikk litt gåver. Kjekt å få mange nye leiker. På laurdag hadde vi selskap med kake med lys og brus som seg hør og bør. Veldig kjekt.

Her kjem litt bilder.

Gåver frå Norge FØR frukost!

Bursdagshatt i selskapet i lag med helten Hanne (Friborg)

Kjempegøy med leike som lagar masse lyd!

Simone blir fort midtpunktet når ho er ute i gata. Her er ho ute sammen med hushjelpa (i gult i utkanten av biletet) på bursdagen sin, og naboborna vil gjerne leike...

Forvandling på 30 minutter

I kveld fikk vi oppleve en total forvandling av gaten utenfor huset. Vi har hørt at i regntiden blir den til en elv, og har også sett litt av det fram til nå. Men i løpet av 30 minutters svært kraftig regn, og dertil vannmengder fra åssidene utenfor bydelen, var det plutselig enorme mengder vann som skulle passere forbi huset vårt og nedover mot Nigerelven. Vi var glade vi hadde kommet hjem i god tid før regnet, hvis ikke kunne det blitt vanskelig med bil uten firhjulstrekker. Men i morgen er det nok tørket opp…

Slik ser det ut til vanlig

Slik så det ut i kveld

Her er det som snart er den eneste farbare veien til vårt hus

En litt spesiell form for søppelrydding var da en av nabokvinnene tok søppel fra en av haugene utenfor huset og kastet i elva, slik at s
trømmen tok det med seg videre nedover i nabolaget. Hun tenkte vel mer på at dette måtte være den billigste og enkleste formen for søppelbil, enn på naboene som i morgen våkner opp til enda mer søppel utenfor huset.

Jostein

Målgruppetenkning

Jeg har tre flotte og engasjerte ivorianske medarbeidere i radioen, alle mahouer. Engasjementet er stort og meningene til dels sterke.

De siste ukene har vi brukt mye tid på å diskutere målgruppetenkning i radioprogrammene. Manusene oversettes nemlig fra fransk til mahou, og som for alle kristne faller manusforfatteren noen ganger for fristelsen til å bruke ”kristent språk” i formidlingen sin. Og her går diskusjonen høyt.

- ”Vil mahouene forstå det?”
- ”Ja, det forstår da vel alle”
- ”Nei, du må huske på at vi snakker om radio, da får de bare høre det en gang. Hvis ikke de forstår, mister de tråden. Og mange er dessuten analfabeter.”
- ”Ja, men vi kan ikke forandre på den setningen…”

Omtrent slik kan diskusjonen gå i redaksjonsmøtene våre. Herlig!

Det er gøy å se bevisstgjøringen de har rundt slike problemstillinger. Derfor har vi nå begynt med et ekstra redaksjonsmøte der vi diskuterer manuset til det programmet som skal spilles inn den samme uken. Det er tidkrevende, men lærerikt for alle parter. Så får vi se hvor lenge vi klarer å holde debatten varm… Manusforfatteren er dessverre bosatt i Elfenbenskysten og får derfor ikke anledning til å delta. Det hadde jo vært enda mer interessant med ham til stede.

Jeg syns i alle fall det er spennende endelig å være i gang med det jeg faktisk er kommet hit for.

Jostein

Nedtelling...

Kor mange gardinstenger trengs det? Er her nok møblar? Er det rommet blitt vaska? Slike ting er det eg driv på med for tida. Det er berre dagar til dei første nye misjonærane kjem ut til Mali. Og då vil vi jo at mest mulig skal vere på stell før dei kjem. Og sjølv om det er eit par månader sidan vi flytta inn i nytt administrasjonsbygg, er det fortsatt ein del som må ryddast, ordnast, sorterast og organiserast. Og som kjent Tar Ting Tid her i Afrika.

Eg tel dagar til Gunhild, Torstein og Levi (Habostad) kjem ut - som dei første av i alt fire misjonæreiningar som kjem ut denne hausten. Allerede søndag kveld skal dei bli henta på flyplassen. Det blir godt å få dei ut hit.

Men det er ikkje berre ankomst av nye misjonærar det er nedtelling til...

- Om ei lita veke blir den lille babyen vår, som no slett ikkje er lita, eitt år!

- om halvannen måned skal vi flytte til Abidjan. (Dette blir ikkje bestemt heilt 100% før i slutten av august, så her må eg vel ta eit lite forbehold i nedtellinga.)

- om ca tre månader set Simone og eg oss på flyet til Noreg.

- og om fem månader blir vi fire i familien...

Elisabeth

Ps. Eg skreiv i eit blogginnlegg at eg lengta etter å gå trilleturar med Simone... Eg har ikkje følt eg kunne det - gå med ei flott vogn der liksom. Tenk på all merksemda... Men ein dag tok eg ho med ut likevel. Det vart ei positiv oppleving. Eg fikk ikkje meir merksemd enn eg brukar å få når vi går ute. Folk er vel blitt vande til oss :-)

Det vesle lokale markedet vårt i bakgrunnen.

Lyttere melder tilbake

Juli måned har vært en mager måned her på bloggen, det er bare å innrømme. Det gjenspeiler også at vi har hatt en travel måned med mange gjøremål, og lite overskudd til blogging.

Det betyr derimot ikke at det er stillstand i ting som skjer i vår tilværelse. Tvert imot er det masse nytt både bak og foran oss. Det får vi komme tilbake til etter hvert.

I denne omgang hadde vi lyst til å prøve å være med og inspirere deg litt, du som ser på misjonsarbeid som noe stort. For vi har i alle fall latt oss inspirere av tilbakemeldinger som er kommet fra mahouer som har lyttet til radioprogrammene.

Her kan du lese fire:

”Mahouradioen gir meg stor glede, fordi programmene som sendes er 100 prosent mahou. I tillegg får vi gjennom radioprogrammene anledning til å oppdage mange nye ting, som Guds Ord, liknelser og fortellinger, historien bak tilblivelsen av forskjellige mahoulandsbyer etc. Jeg vil veldig gjerne takke de ansvarlige for mahouradioen. Gjennom radioprogrammen er det som om mahouene kommer ut av mørket og inn i lyset.” (Mann fra Abidjan, Elfenbenskysten)

”Jeg er medlem av den frivillige organisasjonen ADB, som jobber for å skape utvikling i regionen Bafing (navnet på mahouenes region i Elfenbenskysten). En fredag jeg var på universitetet var det noen som fortalte at de nettopp hadde hørt mahouspråket bli snakket på radiostasjonen Fréquence Vie (Livets Frekvens, kristen lokalradio i Abidjan). Jeg liker mahouradioen, og synes det er spennende at det lages radioprogrammer på mahou. De som aldri har hørt om Jesus Kristus har anledning til å høre her.” (Mann fra Abidjan, Elfenbenskysten)

”Det er nesten 92 år siden jeg ble født, og aldri før har jeg hørt språket mitt på radioen. Nå i dag har jeg nettopp hørt mahou på radioen. Der snakker de om Gud og de forteller historier som spesielt angår oss mahouer. Jeg er veldig glad for at vi nå har egne radioprogrammer.” (Mann fra Touba, Elfenbenskysten)

”Jeg har blitt forlatt av familien min på grunn av at jeg tror på Jesus. Jeg har vært syk, men ble helbredet i kirken. Jeg blir utrolig glad når jeg nå har fått vite at det finnes et radioprogram som forteller om Jesus på mahouspråket, for vi mahouer har enda ikke forstått hvem Jesus Kristus egentlig er.” (Mann fra Touba, Elfenbenskysten)

Ei lita oppdatering.

Regntida har satt inn for fullt i Bamako, og vi frydar oss over kaldare dagar og netter, over å kunne sove utan aircondition, at Simone kan sove på eige rom, og at flisene på golvet ikkje er varme. Simone dreg i buksebein og armar og forstår ikkje kvifor ho skal ha noko på seg nedanfor knea og på armane, og vi synes det er litt godt at det er litt kaldt på morgonen og kvelden, sjølv om verskiftet har gjort oss alle tre forkjøla…
Med regnet kjem også det grøne fram! Rundt oss på alle kantar grønskast det, og det er utrulig godt. Eg var ikkje klar over kor mykje vakker natur og omgivelsar hadde å seie for meg, og eg kjenner no at det gjer meg godt å få litt gras rundt oss, det gjer også at søpla blir litt mindre synleg. I dag tidleg sette vi oss for første gong fast i gjørma rett utanfor huset vårt, og vi er spente på korleis vekene framover blir, med mykje regn og gater som berre er gjørme og mold. Men – det er vel dette som er ekte Afrika?

Litt om kvar av oss:
Jostein:
Har som før skreve på bloggen hatt hovudansvar for feltet her i ein månad. Det har vore veldig mykje å gjere og ha oversikt over, med flytting av gjestehus og kontor, og mykje administrasjon. Men stort sett er det kjekt. Godt å arbeide! Han har også tatt over radioarbeidet no. Saknar joggeturar og tennis med Espen (ettåring) og håper på ny ”partner” når nye misjonærar kjem om ein månad…

Elisabeth:
Har vore veldig sliten i det siste, og hatt ein augebetennelse det kravde fire forskjellige legar for å fikse (tja, den siste fann ut av det.) Det går betre no, og gleder seg over litt meir energi i kvardagen. Er ganske stolt over at eg endelig vann over skepsisen til å kjøpe lokalt kjøt på markedet, og er glad eg har litt overskudd til å prøve meg fram med matlaging av lokale grønsaker som eg ikkje kjenner til frå før. .. Små sigrar i kvardagen. Saknar å gå trilleturar med Simone, men det ligg ikkje akkurat til rette for det i Sebenikoro.

Simone Amalie:
Er stor jente på 11 månader. Ho trivs godt i Mali, og koser seg når ho kan sitte utanfor kontoret i ein grushaug og leike med andre barn. Dagen før ho vart 11 månader, bestemte ho seg for at nok er nok, og byrja like godt å gå! Og utviklinga går så fort at vi foreldra har vanskar med å følgje med.


Så takkar vi deg som les bloggen for at du ber for oss alle tre og arbeidet vi står i.


Elisabeth

Et stort bønneemne for radioarbeidet

Vi går en spennende framtid i møte i radioarbeidet blant mahouene. Gjennom mer enn 2 år har sendingene gått på lufta ukentlig. Medarbeiderne som begynte med null radioerfaring er i dag blitt gode radiojournalister ut fra forutsetningene. Jeg syns de er kommet langt på kort tid, og er imponert. Jeg gleder meg også til å være med og videreutvikle både radiotalentene og programformatene.

Ett av de spennende konseptene vi nå ønsker å ta del i er et program som heter ”The Way of Righteousness” (Rettferdighetens Vei). Dette er et programkonsept som er utviklet av misjonærer som arbeider inn mot den muslimske folkegruppen Wolof i Senegal. Programmet er allerede oversatt til opp mot 90 ulike språk.

”Rettferdighetens Vei” er et program som går kronologisk gjennom Bibelen, og som er helt spesielt tilrettelagt for muslimske lyttere. Gjennom 100 programmer totalt formidles Evangeliet helt fra grunnen av, med utgangspunktet i Bibelens egne fortellinger.

Vi ønsker så raskt som mulig å sette i gang oversettelsesprosessen av dette konseptet til mahou. Deretter blir det en stor utfordring å finne rett person til å presentere programmene på radio. Det er dette jeg gjerne vil utfordre deg til å be om. At vi må finne rett person. En erfaren kristen mahou, som vil fungere godt i radioformidling og som selv kan identifisere seg med budskapet som formidles. Denne medarbeideren har vi ikke i vår midte per i dag, og det vil være en krevende rolle å fylle.

Så dette er vårt helt konkrete bønneemne: Be om at Gud skal vise oss hvem Han har tenkt til denne oppgaven, og at vi skal finne rett person.

Jostein

Nådegaver i funksjon

Sitter en kveldstime på gjestehuset her i Bamako og lytter til den aller siste plateinnspillingen som er gjort på mahou. Så fersk at vi enda ikke har fått kopiert den opp.

Dette er den andre innspillingen som ettåring Johannes Solberg har hatt ansvaret for i løpet av to år. To unge kristne mahouer med helt ulik musikkstil har brukt sine nådegaver til å formidle evangeliet til sine egne på deres eget språk. Ved hjelp av en ung nordmann. Det er stort!

Jeg koser meg med musikken som på denne platen spenner fra rap, gospel, country og jazz – som Anderson selv uttrykker det. Alt sammen på mahou!

Er det ikke stort at Gud oppreiser mennesker i alle kulturer og på alle språk til å kunne uttrykke budskapet om hans altomfattende nåde – også gjennom musikken?

Be både for Anderson Bamba (siste platen) og Solo Bakayoko (første platen), at Gud må bevare dem som frimodige vitner for Ham. Og at musikken deres kan være med og åpne frelsesdøren for søkende mahouer.

Jeg gleder meg til å være med og spille musikken deres i radioprogrammene våre.

Jostein

Å slakte rett

At vi befinner oss i et sterkt muslimsk land fikk vi erfare en dag denne uken.

En av de nasjonale medarbeiderne var uheldig å kjøre på en geit rett utenfor det nye kontoret vårt. Geita ble så hardt skadet at den var i ferd med å dø.

Det ble mye oppstyr og urolig stemning.

-” Du må skjære over strupen på den”, var det flere som ropte.

-” Ikke la den dø, skjær over strupen på den. Hvis ikke vil eieren miste den to ganger”, var forklaringen.

Grunnen er det som kalles å drepe et dyr på ”halal”-vis, noe som etter hvert er blitt litt kjent i Norge også. Det betyr at dersom ikke dyret drepes ved å få strupen skåret over og tømmes for mest mulig blod samtidig som det utropes en slags lovprisning av Allah, vil dyret være urent og ikke kunne spises.

-”Da må det bare kastes”, forklarer han som fryktet at eieren skulle miste dyret to ganger.

Heldigvis ordnet det seg greit til slutt. Dyret ble drept på rett vis, og eieren godtok unnskyldingen fra vår mann. Det er visstnok ikke lov å la geiter vandre rundt midt i bygatene (selv om det er faktiske er veldig vanlig både med geiter, kyr, høner etc.), og derfor ville han ikke lage noe oppstyr. Ellers kan slik situasjoner som dette medføre en ganske så opphisset stemning.

Fra nå av er vi ekstra oppmerksom på å jage vekk geitene som har lagt seg under bilene våre for å søke skygge for solen.

Jostein

Feitekur?

På torsdag var eg og Simone heime i Sebenikoro og hadde roleg dag etter veker med mykje arbeid og styr – og barnepika kom heim til oss. På føremiddagen brukar Simone å få naturelljoghurt (barnejoghurtane her kostar opp mot 50 kroner for ein firepakning). På fredag skulle eg servere mat til heimreisande misjonærar, og til det skulle det vere crème fraiche (rømme). Til mi forundring var det berre ein pakke igjen, og eg visste jo at eg hadde kjøpt to. Ein tom, vaska rømmeboks stod på hylla på kjøkkenet. Plutselig gikk det opp for meg: Simone har kost seg med to desiliter feit rømme på torsdag! Ikkje alltid heilt enkelt med tubabu–maten (kvitingmaten) der mykje ser så likt ut… Godt at jenta er aktiv, for underernært er ho i alle fall ikkje…

Good Missionnary Training

Stedlig representant Jon Ivar Friborg og familien er reist på ferie til Norge, og dermed har jeg fått ansvar for å følge opp ulike oppgaver som måtte komme på i løpet av sommeren.

I løpet av den kommende uken reiser alle de resterende NLM’ere her i Vest-Afrika hjem etter endt periode. Dermed blir vi de eneste igjen på feltet i noen uker, til Kjersti Gangstø er tilbake fra Norgesferie.

Utfordrende, men også lærerikt. ”Good missionnary training” er det visst også :-)

Det nye administrasjonssenteret vårt i Bamako

For tiden innebærer dette ansvaret først og fremst å holde orden på flytteprosessen vi er inne i. Kontor og gjestehus flyttes til samme treetasjes kompleks inkludert familiebolig på andre siden av byen. Som alltid i Afrika er det en utfordring å holde tidsskjemaene. Og det har gått en del tid på å pese rørlegger, snekker, elektriker etc. ”Ingen problem”, er alltid svaret. Men når det kommer til stykket så er det likevel ikke så enkelt.

Bassenget blir nok kjærkomment i varmetiden

Men – det ser slett ikke så verst ut. I går innvidde Espen Kvamme og jeg svømmebassenget, og det gjorde godt med en dukkert etter at vi hadde spilt tennis i stekende sol og grader langt opp på 30-tallet.Så bassenget blir nok en suksess for både små og store.

Bassenget sett fra toppetasjen

I morgen kommer familien Selstø til å være de første gjestene på det nye gjestehuset vårt.

Stua i gjestehusetasjen

Og neste steget er å flytte hele kontoret. Good Missionnary Training…

Jostein

Et lite stykke Norge - i Ghana

I løpet av de ukene vi var i Elfenbenskysten hadde vi en svært så innholdsrik ferietur til nabolandet Ghana. Midt i alt det afrikanske møtte vi plutselig på noe svært så uafrikansk:



Vi kunne ikke dy oss og måtte ta den lille avstikkeren fra hovedveien for å sjekke ut. Denne lodgen med det norskklingende navnet er ganske så ny og noe uferdig.


Selv om vi var de eneste gjestene og den norske eieren (”Mr. Andersen from Norway”) dessverre ikke var til stede, var det både fårikål og kjøttkaker i brun saus på menyen. Førstnevnte hadde de dessverre ikke, så vi valgte det siste. Etter lang ventetid kunne vi altså midt i Ghana nyte velsmakende kjøttkaker i brun saus.


Så takk til Veivaag Lodge – vi tar helt sikkert turen innom neste gang vi eventuelt skulle være i Takoradi.

Dobesøk

Som oftest er det bokstavelig talt noe dritt å gå på offentlig do her i Afrika.

Men i dag var et unntak i så måte. For hvor har du opplevd en egen dørvakt ved toalettinngangen? Som til og med blir med inn, åpner døra til selve toalettet og nærmest peker ut doskålen for deg (han gikk nå heldigvis ut igjen også). Og når besøket er over så åpner han vannkrana for deg før han trykker på såpedispenseren for å forsikre seg om at du får såpe til å vaske deg med. Deretter trekker han ut tørkehåndkleet for deg slik at du kan tørke deg. Til slutt åpner han døren ut og stiller seg opp og venter på neste dokunde.

Det skjedde på et spisested her i Bamako i dag. Uten at han forventet betaling.

Men dopapir var det selvfølgelig ikke…

Jostein