fredag, september 25, 2009

Forfedre å være stolt over

Min siste besteforelder, Lisa Amalie Sæth, døde fredfullt i Rauma sist lørdag. Nesten 97 år gammel. I dag ble hun begravet, dessverre uten at vi her i Abidjan hadde anledning til å være til stede. Det er vemodig.

En slik dag er det ikke unaturlig å gjøre seg noen refleksjoner.

Blant mahouene her i Elfenbenskysten står forfedrenes posisjon ekstremt sterkt. De omtales med respekt og det er vanskelig å skulle bryte med verdiene som disse stod for. En mahou er veldig opptatt av slektsbånd og av hvem som har gått foran dem i historien. I radioprogrammene våre forteller vi ofte om ulike mahoulandsbyers opprinnelse, og hvem som er grunnleggeren av landsbyen. Slikt er viktig, og selv i en muntlig fortellertradisjon der de fleste verken kan lese eller skrive er dette likevel informasjon som overleveres fra generasjon til generasjon.

Men det er ikke alt av det forfedrene har sagt som er like positivt. For mange er bundet av troen på forfedrenes ånder. Det skaper ofte frykt og binder mange i troen på at de må gjøre slik og slik for ikke fornærme forfedrene og dermed bli utsatt for forbannelser og ulykker. Jeg har hørt mahouer som har sagt at de tror på det vi sier på radioen om Guds kjærlighet. Men det blir for kostbart for dem å bryte med det forfedrene stod for. De som tilbad fjell, skog og vann.

- ”Avviser jeg dette, bryter jeg med alt det jeg står for og alt det mine forfedre og min kultur står for,” var det en som sa.

Og akkurat det er nesten umulig for en mahou. Det koster så altfor mye.

Jeg tenker på alle de gode og positive verdiene som mine forfedre stod for. Alle bønnene de har bedt for meg. Jeg vet at jeg opp gjennom oppveksten har vært båret mye på bønnevinger av mine besteforeldre. Spesielt i tider da det var ekstra vanskelig. Jeg tror andres forbønn har vært avgjørende for hvor jeg står i dag.

Alle mine besteforeldre var dypt troende mennesker. Bibellesning, salmesang og bønn har vært helt sentrale elementer i hjemmet. Det de stod for har vært et godt eksempel både for deres barn, barnebarn og oldebarn. Jeg takker Gud for at jeg har vært så privilegert at jeg har blitt født inn i en slik slekt. For det er ingen selvfølge.

Men så spør jeg meg: Har vi i stor nok grad sett verdien av det de stod for? Eller er vi i ferd med å vende oss bort fra det, og tenke at det var for en annen tid? Inntrykket mitt er at nye norske generasjoner hiver på båten mye av det positive som våre forfedre stod for. Selvsagt er det også ting i denne tradisjonen som vi kan være glad for at vi ikke trenger å ta med oss. Men du verden hvor viktig det er å ta vare på alt det gode de har gitt oss.

Mahouene har altså stor respekt for det deres forfedre stod for. Veldig mye av det er positivt, mens mye som sagt er bundet både til frykt og overtro, og må kunne betegnes som negativt. Uten at vi av den grunn blir kulturimperialister, som noen sikkert kunne være fristet til å beskylde oss for.

Så er det kanskje slik at mahouene i for stor grad er bundet av det forfedrene stod for, og at de ikke klarer å bryte med de negative elementene. Mens vi i Norge er altfor lite bundet av det våre forfedre stod for, og at vi derfor også mister alle de gode tingene som er gitt oss.

Lærdommen for oss alle må være at vi tar vare på de positive tingene som våre forfedre har gjort for oss. Og bevarer minnene om deres gode eksempler. Og ikke minst at vi takker Gud for alle dem som har gått foran oss.

Uten dem hadde vi aldri vært der vi er i dag.

Jeg håper at vi kan klare å gi de samme verdiene videre til generasjonene som kommer etter oss.

Jostein

2 kommentarer:

Anonym sa...

Kloke ord. Vi har mye å lære av våre fofedre, men i vår tid har vi desverre alt for lett for å forkaste gammelt og nyttig arvegods.

Anonym sa...

Men no har det blitt langt mellom bloggoppdateringane!
Helsing verfar