mandag, mai 04, 2009

Bamako-opplevelse

Da vi var i Bamako nylig hadde jeg en noe spesiell opplevelse.

Etter å ha levert en bil på verksted skulle jeg og en malier ta drosje tilbake til administrajonssenteret til NLM. Drosjesjåføren var svært oppskaket og fortalte i vei. Han hadde nettopp vært vitne til en dødsulykke der en mopedist hadde regelrett blitt kuttet i to etter å ha kollidert med en bil.

Vi passerte ulykkesstedet og så den døde fremdeles ligge i veibanen, men heldigvis var alt annet enn ansiktet tildekket. Vi pratet både om hvor skjørt livet er og hvor fort vi kan miste det. Han var tydelig preget av det som var skjedd.

Etter hvert la jeg merke til at han begynte å gi penger til tiggere som stod i noen av kryssene. Og plutselig ropte han på en som skulle løpe av gårde og kjøpe vann til ham. Men til min store overraskelse kjøpte han vann både til meg og min medpassasjer også. Veldig hyggelig gjort, tenkte jeg. Og ikke minst utrolig uvanlig. Hvorfor skulle en ”fattig” drosjesjåfør kjøpe vann til en ”rik” europeer? Normalt skulle han vel heller prøvd å få en ekstra slant for turen.

Etter hvert begynte det å gå opp for meg at hans gode gjerninger trolig hang sammen med det han nettopp hadde vært vitne til; nemlig døden. For muslimene er det jo nettopp de gode gjerningene du gjør som fører deg til Paradis, og da er det viktig å ha en overvekt av gode gjerninger i forhold til onde gjerninger.

For denne drosjesjåføren ble nok påminnelsen om døden så sterk denne dagen at han der og da valgte å gjøre noen gode gjerninger, også overfor den hvite rike… For hvis det er hans tur neste gang døden kommer, så gjelder det at vektskålen tipper i riktig retning; nemlig flere gode enn onde gjerninger.

Jeg må innrømme at jeg var fristet til å si noen ord om at ikke engang alle gode gjerninger som blir gjort av mennesker på denne jord ville være nok til å bringe en eneste en av oss til Paradis. Det eneste offer som holder er Jesu offerdød på korset. Denne gangen var jeg ikke frimodig nok og heller ikke sikker nok på at min tolkning av situasjonen var rett.

I ettertid har dette blitt en klar påminnelse om hvor privilegerte vi er, vi som har tatt vår tilflukt til Jesu gode gjerninger og ikke våre egne. Det er det så altfor mange av våre afrikanske venner som ikke har fått del i.

Jostein

3 kommentarer:

nina sa...

En sterk historie!
Vi kan vel alle ta lærdom av den.
Guds velsignelse over arbeidet dere gjør.
Masse hilsner fra Nina Hamre i Peru

Nouhoum Salif Mounkoro sa...

Jeg er fra Mali og min kone som er norsk fikk link til din blogg og leste om denne hendelsen. Hun ville skrive kommentar, hadde ikke mulighet da. Historien kom opp naturlig i en samtale blant maliere i Norge dagen etter. Vi diskuterte samfunnsstrukturer og snakket om livet i Norge og i Mali. Hun gjenfortalte din historie og tolkning siden den passet inn i temaet. Da hun leste innlegget var hennes tanke at jo da, det er mennesker som kan tenke slik du reflekterer over drosjesjåføren, men enda sterkere slo det henne at drosjesjåføren oppførte seg typisk. I Mali er det en sterk sosial kultur og der kan du simpelthen ikke kjøpe mat eller drikke bare til deg selv når du er sammen med noen. Hvis en drosjesjåfør i Bamako har en passasjer, går han ikke nødvendigvis og kjøper seg vann der og da. Han er fokusert på jobben, setter behovene sine til side og kjører passasjeren til bestemmelsesstedet. Om han skulle bestemme seg for å kjøpe vann ville han alltid dele. Faktisk er det sånn at hvis du ber ham stoppe for at du skal få kjøpe vann, vil han kjøpe det for deg med sine egne penger hvis han kan. Dette føler maliere veldig sterkt ved.

Elisabeth og Jostein Sæth sa...

M. Mounkoro

Først og fremst tusen takk for respons og interessant kommentar. Høres ellers ut som et veldig interessant diskusjonstema dere hadde. Skulle gjerne ha vært til stede :-)

Det er slett ikke sikkert at min tolkning av situasjonen er rett, men sett i lys av det drosjesjåføren nettopp hadde opplevd var det nærliggende for meg å anta at det kunne være slik. Dette med å gjøre gode gjerninger for å bli frelst er jo gjerne noe av det som skiller islam og kristendommen. For oss kristne er det kun Jesus og hans offergjerning som gjør det mulig for oss å komme til Paradis. Alt det gode vi måtte klare å gjøre i oss selv vil aldri kunne bli nok til å tilfredsstille Gud. Jesus er eneste vei til frelse.

Ellers er jeg hundre prosent enig i det du skriver om malieres gjestfrihet og solidaritet, ikke minst overfor fremmede. Selv har jeg bodd åtte år i Øst-Afrika, i tillegg til halvannet år her i Vest-Afrika. En av de tingene som alltid har gjort inntrykk på meg er nettopp gjestfriheten og varmen vi som fremmede opplever i møte med afrikanerne. Det er ikke alltid de materielt sett har så mye, men varme og gjestfrihet har de i massevis, og de deler alltid av det de har av materielle goder. Den tiden vi bodde i Mali (10 måneder) merket vi ekstra sterkt denne varmen og gjestfriheten, og det gjør inntrykk. Mali er vel også spesielt kjent for dette, og det kan vi skrive under på. Enda mer enn i Elfenbenskysten, her vi bor nå.

I Norge har vi det gjerne mer enn godt nok materielt sett, men jeg er redd vi har mistet mye av solidaritetstanken og gjestfriheten som ligger så sterkt i dere afrikanere. Her har dere mye å lære oss!

Drosjesjåføren i Bamako kan uansett tolkning være et godt forbilde for oss alle sammen hva gjelder det å bry seg om hverandre og det å være solidariske!

Beste hilsen
Jostein