- Hvorfor løper du slik?

Onsdag kom vi hjem igjen til Abidjan etter to og en halv uke i Bamako i Mali. Hjemturen gikk veldig greit, i motsetning til reisen fra Abidjan til Bamako. Flyturen på halvannen time var nemlig da ikke mindre enn 15 timer forsinket og vi måtte tilbringe hele natta på flyplassen sammen med de to aktive tullene våre. Men returen var altså av den snille sorten, noe vi er takknemlige for.

Vel hjemme på tomta i Abidjan ble vi møtt av en vill, liten puddel som syntes at to og en halv uke uten matmor var alt for mye. ”Annie” gikk helt bananas da hun oppdaget hvem det var som kom inn porten, til stor forlystelse både for barna våre og for de nasjonale arbeiderne her.

Bikkja har tydeligvis hatt for lite trim i det siste, noe som også gjelder undertegnede. Det vises vel helst på magemålet til oss begge. Derfor tok vi beina fatt i ettermiddag, og la ut på vår første joggetur på så alt for lenge. Det er nok litt av et syn i nabolaget her i Abidjan: En bleik, utrent nordmann sammen med en like bleik og utrent puddel. Som sliter seg gjennom nabolaget på joggetur. Men stort sett får vi bare hyggelige smil, vink og hilsener. Og noen ganger må vi stoppe opp og slå av en liten prat med kjente…

Det er ingen lang rute vi har laget oss, men greit å kunne løpe en, to eller tre runder – alt etter dagsformen. Men bikkja er tydeligvis enda dårligere enn meg til å økonomisere med kreftene. Hun går ut i hundre, alltid like ivrig. Men et stykke ut i andre runden vår, etter ca femten minutters løping, var bikkja helt ferdig. Tunga hang som et slips og nå var det jeg som dro på hunden og ikke motsatt…

Helt til vi plutselig møtte på fire dobermann, hunder av det store slaget kan man si. Store i kjeften er de også. Da ble det plutselig liv i puddelen igjen. Og hun var nok glad for at de store ”kollegene” ble holdt godt igjen av sine vakter. Det fikk i det minste Annie til å friskne til igjen på siste delen av turen vår.

Den artigste opplevelsen i dag hadde vi derimot helt mot slutten av joggeturen. Vi passerer ei gammel dame og hilser høflig. Så roper hun et eller annet flere ganger, og jeg må stoppe og gå tilbake til henne for å høre hva det var hun ville:

”Hva er det som skjer?”, sier hun.
”Hva da?” lurer jeg.
”Hva er galt? Hva er det som har skjedd? Hvorfor løper du sånn?”

Og sannelig kan du spørre, tenker jeg. Det er i grunnen et godt spørsmål. Hvorfor løper jeg egentlig sånn? Med en puddel på slep? Man kan jo begynne å lure…

”Å, det er ingenting”, sier jeg. ”Jeg løper bare for å trene. Det gjør godt for helsa å løpe.”
”Å ja”, sier dama og smiler. Tilsynelatende forstår hun forklaringen min, men det spørs nok om hun ikke likevel undret seg stort over de to blekansiktene, den ene på to bein og den andre på fire.

Jogging gjør godt for helsa, det er sikkert og visst. Men aller helst skulle jeg ha gjort noe enda gøyere. Drømmen er å pleie helsa med å spille tennis, for eksempel. Men da må jeg nok finne meg en annen partner enn Annie…

Så i solidaritet med den lille puddelen fortsetter jeg nok å jogge innimellom, selv om det skulle legge seg til rette også med en tennispartner. Og kanskje møter vi igjen den smilende gamle dama med undring i blikket. Faktum er nok at hun har hatt mer enn nok fysisk aktivitet gjennom den lange dagen bare for å få endene til å møtes.

Og da blir en vel naturlig nok litt perpleks når en møter en som må ut og jogge med hunden sin for å få fysisk aktivitet…

Jostein