Jeg har akkurat sett en forrykende fotballkamp mellom mine to biologisk betingede favorittlag, Start (som 50% sørlending) og Molde (som 50% romsdaling)…
På storskjerm!!!
Ja du leste riktig. Vi rigget oss til på Inges kontor. Koblet opp et gammelt treskeverk av videoprosjektor som tilhører misjonen her i Elfenbenskysten. Prosjektorens historie kunne sikkert ha vært interessant å høre. Den ble nemlig stukket unna da rebellene i nord fikk med seg mesteparten av misjonens eiendeler under borgerkrigen. Gjennom seks lange år har den vært lagret hjemme hos en mahou sammen med en del andre ting. Den bærer preg av krigsopplevelsene. Blant annet har den blitt inntatt av et aktivt spindelvev som tydelig kommer til syne oppe i høyre hjørnet når den slås på.
Rent bortsett fra det og skitten på veggen som var ekstra tydelig på Start sin banehalvdel i første omgang, hadde vi nydelige seerforhold også her i Abidjan – takket være VG Nett. Kampen bød på opp- og nedturer både for sørlendinger og romsdalinger. Ettersom Inge og Marie er fra Nordmøre og Romsdal er det gitt hvilke draktfarger som dominerer der i gården. Jeg har alltid vært gul og svart, selv om opphavet også skaper sympatier i retning Molde. Men i kveld var det som vanlig ingen tvil: ”Heia Statt”, som Simone også har lært seg å si.
Kanskje var det greit da at dette toppoppgjøret endte 2-2 og at naboforholdet fremdeles er av det utmerkede slaget. En opplevelse var det i alle fall!
Bare så dumt at kl 19-21 i Norge er midt i leggetida av trøtte jenter her i Abidjan. Dermed så må jeg bare få benytte anledningen til å rette en stor takk til min kjære kone, som tok en ekstra støyt med leggingen for at en fotballglad mann skulle få kjenne på en av de enkle gleder som er med og gir livskvalitet. Takk skal du ha, Elisabeth!
Hva gjelder jentene: Simone syns det var interessant i noen minutter i første omgang, før alle lekene til nabogutten Håkon ble for fristende. Lydia var betydelig mer interessert i store deler av andreomgangen, helt til melkesuget rent overgikk interessen for de grå skyggene på veggen, som beveget seg etter noe som pappa prøvde å forklare var en ball.
Slikt gir livskvalitet når man er i utlandet, skjønner dere!
Jostein
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
3 kommentarer:
Fantastisk godt beskrive, Jostein.
Savner en "Liker" knapp på bloggen! ;)
Hehe:)
Selv uten plagsomt høy interesse for fotball, eller erfaring som misjonær, kunne jeg nesten kjenne den gode følelsen:)
Pappa, Per Gunnar og Liv Randi var på kampen, men mulig det var tryggere å se den på storskjerm, da pappa ganske så uforskjyldt var innblandet i et lite neveslagsmål. Pappa sine never holdt seg helt i ro riktignok, men startsupporteren bak klarte ikke å holde sine i ro da Molde fikk mål. Det sørlandske temperament eksisterer der på dypet et sted:)
Legg inn en kommentar